FB-bloggen

Han lener seg tilbake i stolen, badet i lys på scenen. Clay Shirky, amerikansk professor og medieekspert, forfatter, blogger og forkjemper for delekultur og samhandling, holder foredrag verden over. Torsdag samlet han over 300 mediefolk i Bergen, alle som én sultne på skarpe analyser og forhåpentlig noen svar om utsiktene for en uoversiktlig bransje hvor endringene går raskere enn raskt.

Fredriksstad Blad brukte fem år på å opprette søndagsavisen. Det tok tre måneder fra spørsmålet ble reist og til den sjuende utgaven i uka var en saga blott. En kollega foreleste forleden for journaliststudenter på BI. Studenter referer til «tradisjonelle medier som Facebook og Twitter». Det sier noe.

Avis har i århundrer utøvd monologens kunst. Nå jobber vi hver eneste dag for å drive dialog i stedet. Shirky fremholder at skillet mellom konsument og produsent er i ferd med å viskes ut. Han sier dessuten at et samfunn ikke endres når teknologien gjør det mulig, men når folk tar til å kommunisere og etter hvert handle kollektiv ved hjelp av den.

Vi har sett den arabiske våren – hva interaksjon på nett førte til i gatene. Mindre hyggelig var utviklingen under opptøyene i London i sommer. Og i atskillig mindre målestokk så vi forleden den kollektive handlingen da befolkningen på Notodden aksjonerte for å beholde lokalavisa Telen seks dager i uka. Ledelsen hadde innstilt på å kutte til tre, folk gikk i demonstrasjonstog. I går besluttet styret å høre på publikummet sitt: de opprettholder seks dagers frekvens. Det kaller jeg å ha dialog med og lytte til leserne!

Clay Shirky er blant dem som fortsatt, til tross for at «alle» nå kan publisere, har sterk tro på at den gode journalistikken overlever. Det er forskjell på såkalt brukergenerert innhold og journalistikk.

Vaktbikkjefunksjonen blir ikke umoderne, og bloggere henger ikke på rådhuset for å sjekke at ordføreren gjør jobben sin. Samtidig har folk i sum en enorm kompetanse om nær sagt alle spørsmål. Derfor er det å lytte til og samhandle med leserne noe av det viktigste vi kan gjøre for å lage best mulig journalistikk fremover.

Derfor spør jeg:
Hva er den viktigste saken du syns vi skal skrive om i tiden som kommer?
Legg inn kommentar under, eller send en god, gammeldags epost til ellen.ophaug@f-b.no .

God helg!

FOTO: Kent Inge Olsen

 

– Nå skjer det noe i Oslo.

Jeg kikker over kanten på skilleveggen når jeg sier det. Det er fredag for en uke siden. Klokken er fem på halv fire og jeg er i ferd med å avslutte den første arbeidsuken etter ferien.  Teksten i kolonnen på twitter-feeden min går raskere og raskere etter hvert som stadig flere tvitrer – snart går det fortere enn jeg greier å lese.” Hva var det smellet?” “ Eksplosjon i Oslo!” “ Hva har eksplodert?” “ Hva skjer i Oslo?”

Folk rundt i hovedstaden spør hverandre i det åpne rom, meldingene raser nedover skjermen her i FB-huset. Det er lummert ute. Kan det være tordenvær, spør én meg over bordet.
– Nei, seriøst, det skjer noe, sier jeg. Det skal vise seg at helvete er akkurat brutt løs. Et helvete av en annen verden.

Hvem kan vite noe? Noen kaster seg på telefonen til folk vi vet er på jobb i Oslo. En kollega får fatt i Martine Lunder (21), Kråkerøyjenta er på sommerjobben som journalist i VG-huset og oppdaterer oss på saken. Hun forteller at hun løp for livet. Vi fordeler oppgaver mellom oss. På Facebook er innvandrerdebatten i ferd med å eksplodere – forbannet være muslimene som fostrer slike gjerningsmenn! Noen prøver seg med at man ikke vet sikkert hvem som står bak, at man ikke kan skjære alle over én kam.

Det har gått et par timer. Twitter-feeden kjører i vilt tempo.
Jeg oppdager nye foruroligende ord. «Det meldes om skyting på Utøya. Noen som vet noe?» Flere beskriver det samme. Jeg leser høyt på desken, andre nyhetskanaler melder snart om det. En kollega blir satt på jobben med å sjekke det ut, hvem fra vårt distrikt er på Utøya? Hvem kan vi kontakte? En tweet fra Ap-politiker Bjørn Jarle Rødberg-Larsen sprer seg som ild i tørt gress:

«BESKJED TIL ALLE: Ikke ring bekjente på Utøya». Vi aner fortsatt ikke omfanget. Min kollega får beskjed om at de må sende sms dersom noen skal kontaktes. Tre døgn senere ser vi lenge på hverandre. Hvem kunne på det tidspunktet, i sin villeste fantasi, drømme om hva som foregikk der ute på øya?

«Oppdater oss i fht når politiet kommer. En mann i politiuniform skyter.» En AUF-gutt sitter i vannkanten på Utøya og forsøker å varsle omverdenen. Å være journalist innebærer å sjekke ut mest mulig fortest mulig. Mange vet ikke om disse beskjedene og ringer tidlig folk som befinner seg på øya. Noen har kritisert journalister for å ha satt deres liv i fare, som Tore R. Christiensen på Twitter.  Jaran Berg (24) takker en journalist for å ha reddet livet hans ved at hun holdt ham oppdatert på dramaet mens han gjemte seg.

Litt senere på kvelden: «Han er NORSK!». I versaler.

Gjennom sosiale medier har vi kunnet ta del i både de grusomme og de gode stundene. Frykten hos dem som sto midt i det, fortvilelsen hos folk som savnet sine, sorgen i de første kondolansene. Men også varmen i støttegruppene, kjærligheten i ord og sanger som er delt, omsorgen og samholdet. De mange fakkeltogene, og rosetoget i Oslo som samlet mer enn 150.000 mennesker, startet her.

Lørdag morgen leste jeg bloggen til nestleder i Oslo AUF, Prableen Kaur. Hennes skildringer fra Utøya er så hjerteskjærende grufulle at det nesten ikke er til å bære – bare å lese dem.

Når denne svarte dagen skal nedfelles i historiebøkene er mye allerede dokumentert. Vi er blitt et folk som selv skriver vår historie – mens den finner sted. Men viktigere: vi er et folk som finner sammen i det virkelige liv. Jeg håper det varer når vi skal kave oss ut av malstrømmen og forsøke å gjenvinne en form for normalitet.

Spørsmålet er hvordan vi forvalter den mest dyrekjøpte lærdom vi kunne få, når hverdagen igjen skal leves. Hva vi vektlegger. Hva vi ønsker å være. Hvordan vi vil utvikle mitt lille land, som Maria Mena synger det.

For som én av de unge som ikke er kommet hjem fra Utøya så sterkt har stående som favorittsitat på sin Facebook-profil :

«Når vi møter døden er det allerede for sent å innse hvor skjørt og dyrebart livet er. Ikke kast det bort.»

Foto: Trond Thorvaldsen, Fredriksstad Blad

I de fleste familier kjøpes hauger av gaver. Kirkens Bymisjon i Fredrikstad har fått inn hundrevis av gaver som skal fordeles blant familier som ikke er like heldig stilte. FOTO: TROND THORVALDSEN

“Jeg har kjøpt julegave til mamma.  To bæreposer med mat, så vi kan ha det litt hyggelig i jula.”

Vi skriver tidlig 90-tall. En venninne av meg har med en handletur på Rema gjort hva hun kan for at moren, lillebroren og hun selv, med sine 17 år, kan merke forskjell på hverdag og høytid. Hun har klart å legge til side nok penger fra ekstrajobben hun har ved siden av skolen, til at det kommer både julemiddag og litt spesielt godt pålegg på bordet. En ekstra pakke rullings de tre kan dele, blir det også. Hun håper bare at morens alkoholiserte og voldelige kjæreste holder seg mest mulig unna. Gruer for når han kommer. Vet at det ikke er julefri fra overgrepene mot moren. Jeg er midt i tenårene, har to hardtarbeidende foreldre som ofrer mye for at søsteren min og jeg skal ha det så bra som mulig. Vi mangler ingenting. Venninnen min og jeg er så nær, men likevel på forskjellige planeter.

Jeg glemmer det aldri. Jeg tenkte på hva jeg ønsket meg. Hun tenkte på om moren skulle bli voldtatt eller få juling i sitt eget hjem også denne julen.

I desember handler vi for 47 milliarder. Det gir et gjennomsnitt på drøyt 9.700 kroner pr. nordmann, ifølge Statistisk sentralbyrås beregninger. Østfold har landets laveste snitt pr. innbygger med omkring 8.400 kroner, ifølge HSH, som samtidig påpeker at de ikke har eksakt statistikk på handelslekkasjen fra grensefylket. Nå vet imidlertid enhver som har vært innom en butikk på andre siden av kjølen at det går mye i «hællæ» og «prekæs», og at mange av de brukte kronene dermed kunne inngått i oversiktens Østfold-tall.

Snittet er én ting. Du trenger ikke doktorgrad for å forstå at totalforbruket ikke smøres jevnt utover på oss alle. Forskjellene blir større for hvert år.

– Feil å betale halv skatt! sa medie-viter Harald Nyquist i et intervju med NA24 sist uke. Den 57 år gamle ordningen med halv skatt i desember ble etablert fordi LO ville sikre at arbeidsfolk hadde nok penger til jul. Sånn er det ikke lenger, og staten bør ikke bidra med signaleffekten det gir i retning kjøpefest, fremholder Nyquist. LOs svar er at det er uaktuelt for dem å ville endre ordningen. De mener det fortsatt er nødvendig med «tvungen skattesparing» for å sikre arbeidstagere tilgang til noen ekstra julekroner. Diskusjonen omfatter de aller fleste av oss velfødde.

Dermed blir gapet enda større fra majoriteten og over til dem som overhodet ikke vurderer noen julehandel. Som har mer enn nok med å vite om de har varme, vann og tak over hodet for seg og barna sine. Og ikke minst – til dem som ikke har dét engang.

Da er det flott å se, midt i julerushet, omsorgen en Fredrikstad-familie viser for straffedømte og hjemløse Lars Petter Svendsen (36) som Fredriksstad Blad har skrevet om. At de lar ham bo i campingvognen sin og får varme seg og spise hjemme hos dem. Det varmer å lese at Kirkens Bymisjon har fått inn hundrevis av gaver til fordeling. De forteller om barn som har gått i lekebutikken for å plukke ut ting de selv ønsker seg, for via bymisjonen å gi gaven til en som er mindre heldig.

Jeg mener det er viktig å stoppe opp litt her – ved de grunnleggende holdningene. En svenske sa til meg en gang at «ni norrmän, ni måste revoltera!». Han var slått i bakken av avgiftsnivået på biler i Norge. Han ville ikke betale skatt «før han selv hadde det bra». Hva er å ha det bra? Jeg var midt i 20-årene, eide min egen leilighet og bil, betalte tøft på lån, men reiste årlig på en lang utenlandsferie. Når blir vi mette?

Ikke minst er det grunn til å spørre hvilke kriterier vi legger til grunn for veldedighet. Når er du en det«er synd på», og når «kan du skylde deg sjæl»? Viser vi noen raushet overfor den som eventuelt måtte skylde seg selv for uføret? Tåler vi å gi folk en ekstra sjanse?

Jeg våger meg på en aldri så liten omskriving av Arnulf Øverland:

Du skal ikke tåle så inderlig vel
at andre har det dårligere enn deg selv.

Jeg ønsker deg en riktig god jul fylt med varme og omtanke for alle rundt ditt bord – og også for dem som ikke har et bord å sitte ved.

Drøyt 23.000 overvar denne kampen på Ullevål, mellom FFK og Vålerenga. FOTO: JAN ERIK SKAU

«Inkatrail & Machu Picchu straks!» En ny statusrapport fra en bekjent dukker opp i nyhetsoversikten på min facebookside. Eller i newsfeeden, som det heter på «nynorsk». Den rapporterende har delt flere fotoalbumer de siste dagene – spektakulære bilder fra en definitivt misunnelsesverdig permisjon som nytes og utnyttes på den andre siden av Atlanteren.

En annen har vært på audition til en musikal, en tredje ser frem til å heie på bikkja si når et  EM går av stabelen i Venezia om en stund.

Mens jeg skriver dette, popper en sort boks med ujevne mellomrom opp i høyre hjørne på skjermen. Lynmeldinger om alt fra matinntak og toalettbesøk til favorittsanger i videoformat på YouTube og frustrasjon over en ikke-fungerende bil, farer innom skjermen min i korte glimt. Mye registreres knapt av underbevisstheten. Noe fester jeg meg ved – og annet lagres for at jeg skal bruke tid på senere fordypning i områdene det linkes til.

Spennet illustrerer naturlig nok mangfoldet i hvem jeg har som kontakter eller følger på sosiale medier som Twitter og Facebook. Noen er av privat interesse, andre relasjoner er rent profesjonelt og faglig begrunnet. Atter andre kan man vel undre seg over at man overhodet har på en slik liste …

Nettopp dette mangfoldet gjør bruken av disse to sosiale mediene utfordrende. Jeg har for eksempel ordføreren og opposisjonslederen i Fredrikstad på min kontaktliste på Facebook. Det er vel ingen tvil om at det er fornuftig å kommunisere annerledes med disse enn med ti av dem som kjenner meg best privat.

23.054 tilskuere overvar en kamp mellom FKK og Vålerenga på Ullevål stadion i 2005. Dette antallet kan du gjerne multiplisere opp flere ganger for å beregne ditt publikum, om du har et par hundre kontakter på vennelisten din – og en personverninnstilling som gjør at «venners venner» kan se det du publiserer.

Tenk deg at du står på et fullsatt Ullevål stadion, midt på gresset, med en mikrofon i hånden. Hva hadde du brukt øyeblikket til å dele? Kanskje ikke hvor utrolig dårlig du tålte gårsdagens fest, utskjelling av den bråkete naboen eller beskrive jobben din i radbrekkende vendinger?

Nøyer du deg med at bare «venner» kan se dine oppdateringer, kan du kanskje sammenligne det med å stå på scenen i et fullsatt Blå Grotte.

Men hva er sosiale medier? Lokalavisen har alltid vært et verktøy for kommunikasjon. Tenk bare på hva folk  har diskutert i leserbrevspalten, eller i På tråden på FBs sisteside, opp gjennom årene. Eller som en kollega nevnte i går: Før i tida sjekket man oppslagstavla på butikken for å vite hvem som var i lagoppstillingen når det var tid for kamp i lokalfotballen. Nå kan man snakke seg imellom i kommentarfeltet under en artikkel på f-b.no, både før, under og etter en kamp. Snart har annenhver fjortis med respekt for seg selv en blogg.

Hva er forskjellen? Teknologi. Fredrikstad-folk med sans for Facebook og Twitter kunne vanskelig unngå å få med seg at Begby IL spilte opprykkskamp i forrige uke. De delte entusiastisk sitt budskap gjennom ulike medier, også på sin egen hjemmeside. Via sosiale medier og ny teknologi var enden på visa en gratulasjonsvideo fra statsministeren. Da klubben ble startet for 30 år siden, var det kanskje i overkant langt å strekke seg til å dele ut flygeblader i nærmiljøet. Det fikk holde med et oppslag butikken.

Internasjonale trender viser at folk vil ha hyperlokale nyheter, og folk vil bidra selv. Det er bare å telle blogger. Folk vil fortelle! Vi i Fredriksstad Blad har etablert Mitt FB som vår arena for folks egne historier, fortalt med egne ord. Heldigvis har mange et visst filter for hva de publiserer der. 

Det kan også hjelpe at du nå kan gruppere kontaktene dine på Facebook, for eksempel av karakter private venner, perifere venner, jobbkontakter og lignende. Kjenn ditt publikum. Du ville neppe ha hengt opp lapp på butikken om hvor fyllesjuk du er. Det hadde vel holdt med å si det til dine nærmeste?

Hvorfor er vi så hysterisk opptatt av at flyreiser skal være billige? Jeg kan ramse opp mange andre ting hvor det er langt viktigere med lave priser.
Drosjereiser, matvarer, husleier, bensin, kommunale gebyrer, mobile tellerskritt, parkeringsbøter  og ikke minst strøm.
Men gang på gang er det flyreisene som går til topps i VM i lavpris. Alle snakker om det, selskapene konkurrerer seg til døde på det og vi får absurde priser som tur retur Berlin for èn krone.

 Jeg venter bare på tilbud om å kjøpe to flyreiser for prisen av en.
Dersom du ikke er globetrotter eller ansatt i et multinasjonalt selskap så er nytten av lave priser på flyreiser  minimal. De fleste av oss reiser ikke så mye med fly.
Men vi bruker strøm hver dag, vi fyller bensin på tanken hver uke og vi handler det daglige brød flere ganger i uka.

 I løpet av det siste  året har jeg personlig foretatt kun fire flyreiser. De kostet meg cirka 1400 kroner.
I løpet av det samme året har jeg derimot gjennomført 15 taxiturer fra Fredrikstad til Hvaler. Det har kostet meg svimlende 8250 kroner.
Men jeg har til gode å se en kraftig debatt om det galloperende prisnivået på drosjeturer.

Jeg sa det  til en drosjesjåfør en gang, da jeg kvitterte ut taxituren til 550 kroner:
­– For denne summen kunne jeg flydd tur retur Spania med Ryanair, sa jeg.
Men sjåføren var ganske kvikk i replikken og repliserte tilbake: – Du får ta drosje til Spania neste gang da vet  du. Da kan du ihvertfall ta med deg det du ønsker av bagasje.

Han hadde absolutt et poeng. De ultralave prisene på flyreiser har en bismak. Alt ekstra koster ekstra. For mye bagasje, tisseavgift på do og snart blir det vel tillegg for de med skostørrelse pluss 45.
Fantasien er jo eneste begrensning for kreative tilleggsavgifter.
Dersom du går for sakte i cabinen  og sinker passasjerene bak deg: Et tillegg på 150 kroner.
Passasjerer som skulle være så uheldige å søle kaffe på gulvet: Et tillegg på 200 kroner.
Og når vi er inne på dette med betaling for dobesøkene på Ryanair: Dersom du gjør «stort» og må bruke toalettpapir: 50 kroner arket takk.
For ikke å snakke om flymagasinet som deles ut og samles inn igjen ombord: Den minste lille kaffeflekk på bladet: Straffeavgift  150 kroner.
Ideene er til fri avbenyttelse for Mr O`Leary i Ryanair.

Men det som gjør meg mest bekymret i forhold til  de ultralave flyprisene er mistanken om at dette kan gå utover sikkerheten.
Vi har allerede hørt om  personalpolitikken ved sykdom i Ryanair.

Hvor ansatte føler seg presset til å  gå på jobb selv om de er ganske hanglete. Nå kommer det også frem at gode gamle SAS – som også er med på prisgaloppen- har hatt kritikkverdige sikkerhetsrutiner på sine fly.
Personlig syns jeg det er et vesentlig poeng med flyvning at man kommer frem til bestemmelsesstedet med livet i behold.

Jeg er også villig til å betale noen hundrelapper ekstra for å sikre at så skjer.
Vi har hørt tåredryppende historier om forulykkede som i sine siste minutter sender sms til sine kjære og ønsker farvel.
Det er bare et tidspørsmål før vi får se denne varianten: «Flyet styrter mot havet. Jeg tror min siste time er kommet. Godt da å tenke på at jeg bare betale èn krone for turen. Glad i dere alle. Farvel.”

Onsdag denne uken gikk et nytt årskull ut i tilværelsen som skoleelever.

Forventningsfull summing brer seg i rommet.

Vi sitter på brune plaststoler, dingler med bena, er klare som egg for denne milepælen, vår første skoledag. Elever og foreldre er benket i skolens gymsal.

Det er 29 år siden, men minnet sitter som spikret. Jeg ser fortsatt for meg skolens fane stå pent opp mot veggen bak rektor. Høye, tynne rektor Sigurd, med tynn manke og med briller på nesen, ønsker oss velkommen i en bydel i Trondheim.

– Vi håper dere vil trives her på skolen vår, sier mannen langt der fremme.
Blikket mitt kan ikke slippe det som foregår fire-fem stolseter bortenfor meg. Små fingre fikler ustanselig med det nye, svarte pennalet, prydet med hvite fotspor over hele siden.

– Tenk, her skal dere være hver eneste dag i ni år fremover, messer lange-Sigurd.
En hånd løftes forsiktig i været på første rad. Utsiktene til ni års forvaring synes tydeligvis i overkant belastende for en sjuårig trønder:

– Kan æ gå hjæm te a mamma og spis brødskiv?
Rektor kan berolige med at frihetsberøvelsen ikke er i den grad omfattende.

Denne uken har et nytt kull elever i vårt distrikt opplevd en dag med forhåpentlig positive minner de kan se tilbake på. Også for foreldrene har spenningen mange utspring: Hvordan kommer ungen min til å trives? Hvordan vil han eller hun takle å sitte stille? Høre etter læreren? Klarer han eller hun å henge med faglig? Og når de når litt høyere opp i klassene – klarer JEG å henge med, både på sosiale utfordringer og i leksehjelp?

– Et godt sted å lære, er rektors mantra om målsetting for skolen som forleden tok min sønn i sin varetekt. Som innflytter med liten kjennskap til vår skole, har det vært en særdeles positiv overraskelse å snakke med andre foreldre med erfaring derfra. Jeg har ennå til gode å møte noen som ikke sier: – Vi er SÅ fornøyde, det er en utrolig fin skole!
Puha, betryggende, enn så lenge.

At utfordringene står i kø på mange områder, hersker det liten tvil om. Fredriksstad Blad omtalte tidligere i sommer i en rekke artikler hvordan barn i Fredrikstad-skoler opplevde langvarig og systematisk mobbing. Alle kjenner vi eksempler på lefsete skolebøker som deles ut til enkelte skolebarn. Resultatene ved nasjonale prøver er alltid gjenstand for debatt – både innholdet i dem, og offentliggjøringen av dem. Samtidig skal vi ikke glemme alle de fantastiske opplevelsene barna har i skolen hver dag. 

At barn og oppvekst er et viktig stoffområde har dere lesere gitt oss klar beskjed om. I en lesermarkedsundersøkelse Fredriksstad Blad nylig gjennomførte, var signalet tydelig: mange vil ha mye om temaet. Derfor er vi også veldig opptatte av å snakke med dere der ute, og ikke bare til dere. Via leserbrev, tips og innspill, i kommentarfelt på artiklene våre på nett, i blogger og på facebook – vi er på mange arenaer og ønsker tilbakemeldinger fra dere.

Som forelder er jeg sikkert ikke alene om å sitte med mange spørsmål. Jeg kan knapt navnet på alle fagene. Hvilken skoleelev vet hva jeg snakker om, når jeg sier at O-fag var gøy da jeg selv fikk den daglige dose undervisning?

For eksempel lurer  jeg på hvorfor noen barn i Fredrikstad-skolen ikke får lov til å ha søtt pålegg på skiva i matpakken, mens man ved andre skoler kan velge «kakaomelk» i skolemelkordningen. Hvorfor skal fem- og seksåringer ha tilgang til det på vanlige skoledager?

Mange har sagt mye om viktigheten av et godt kosthold for mer ro i klassen og økt læringseffekt. Vi klager over at unger løper i butikken og kjøper seg sukkerholdig drikke, og at de ikke spiser matpakken.
Hvorfor spiser de ikke matpakken? På svært mange arbeidsplasser er arbeidstagere så heldige å ha tilgang til både varm mat og salatbuffeer, vi i Fredriksstad Blad inkludert. Vi har også kjøleskap hvor vi kan legge medbrakt føde. Jeg er sikker på at mange lærerværelser inneholder et slikt skap. Så hvorfor skal ungene spise svett ost og salami? Sånne ting lurer jeg på. Hva undrer du deg over? Fortell oss det, så kan vi skrive om din hverdag.

Engelske fotballsupportere er kjent for å lage lyd og leven på tribunen. Men da Steven Gerrard flikket England i ledelsen lørdag kveld, var det knapt noe jubel å høre fra tribunen – i alle fall gjennom tv-ruten.
I stedet: En konstant, monoton og – etter min mening irriterende – summing. Tre dager ut i fotball-VM er det ikke storspill og flotte scoringer som har engasjert mest. Det er vuvuzelaen – det meterslange blåseinstrumentet som er en tribunetradisjon i Sør-Afrika – som har havnet i fokus. I negativ fokus. Det er den samme lyden som høres om det blåses frispark, markeres for innkast – eller blir mål. «Bzzzzzz». Det er ikke vanskelig å forstå at det blir slitsomt i lengden.
 
Stor stemning på tribunen er flott. Sang, dans, applaus, piping, roping – alt hører med og skaper flotte rammer rundt kamper. Men vuvuzelaen, som kan lage lyd så høyt som 130 desibel, er direkte øredøvende.
Allerede i fjor ble det heftige diskusjoner rundt bruken av vuvuzelaen, under Confederations Cup. FIFA-president Sepp Blatter slo fast at vuvuzelaen er en del av den afrikanske fotballkulturen og dermed skal godtas under VM. Men fotballsupportere verden over har ingen forståelse for tradisjonen. På nettet er det opprettet en rekke sider i protest mot blåseinstrumentet, og tv-kommentatorene er også negative. Det er rett og slett en kulturkrasj. Det Sørafrikanske publikummet elsker lyden. Og kanskje hadde vel ikke det norske langrennspublikummet vist særlig forståelse om andre land hadde klaget på kubjellene langs løypa.

I Cape Town er det uansett gode tider for dem som selger ørepropper, markedsført som «vuvu-stop». De er nemlig helt utsolgt. Og selv verdens største fotballstjerne kunne kanskje trengt et par:
«Det er umulig å kommunisere med lagkameratene. På grunn av larmen er det som om du er døv», sa Lionel Messi etter 1-0-seieren mot Nigeria.
I går kom nyheten om at VM-arrangøren vurderer å innføre forbud mot vuvuzelaen inne på fotballarenaene. «Hvis det er gode grunner for å forby vuvuzelaen, så gjør vi det», uttalte VMs sjefsorganisator Danny Jordaan til BBC i går ettermiddag.
Et utspill som må kunne sies å være vel blåst. Og gode grunner bør det ikke være vanskelig å finne.

De jogger sammen i egen joggeklubb. I Fredriksstad Blad toger vi rundt med skritteller. Hvor mye enkelere er det å være sunn i fellesskap? Foto: Trond Thorvaldsen

– Skal du røke? En av jentene på jobben er på vei opp fra stolen i kantina tidligere denne uken.
– Ja, svarer en litt forbauset kollega, siden hun som spør ikke tilhører «arten» røkere:
– Skal du være med?
– Ja, da kan jeg gå litt mens du røker, lyder svaret. Hun klapper på skjørtelinningen. Ikke for å markere noen bilring, for den fins ikke der. Derimot har hun en sort liten plastdings med en liten, hvit logo klipset fast. Det har vi alle for tiden. I hvert fall her i bladet.

Terrorsymbolet.  Dingsen, eller skrittelleren, utgjør selve håpet, pisken, moroa, det sosiale, målsettingen og terroren på huset, som de siste dagene har vært som en maurtue. Håp og pisk når det gjelder helse, form og muligens også vektutvikling i forkant av speedo- og bikinisesongen. Moro og sosialt innslag når 67 ansatte har registrert seg og dannet lag som konkurrerer.
Målsettingen er at deltagerne på laget i gjennomsnitt skal gå de statlig anbefalte 10.000 skrittene om dagen i to måneder. Terroren slår inn hos enkeltindivider som ikke er med på racet, når flere kolleger går rundt med høye kneløft for å være sikre på å oppnå utslag for hvert skritt.
For ikke å snakke om frykten for oss som er med og som nok har en livsstil som er mer tilbakelent enn vi ønsker å innrømme. Det er lite festlig å trekke snittet ned i så stor grad at laget ikke når målet om at alle går tilsvarende strekningen Oslo-Kristiansand i løpet av konkurranseperioden.

Selvinnsikt. Vi ynder å kalle oss et turgående folk. «Fjårds and fjells» imponerer de mange utenlandske turistene, og de later til å tro at vi klatrer rundt som fjellgeiter hele bunten. Jeg har mine mistanker om at vi ikke er så flinke som vi liker å tro. Bilen er grådig grei å bruke. Som Fredriksstad Blad har omtalt i flere vendinger, er én av fire bilturer i byen kortere enn to kilometer. Det kan knapt kalles særlig sprekt.
– Det virker da som om folk er ganske flinke, mener en kollega.
– Jeg syns liksom folk hele tiden forteller om turer og hva de gjør i helgene, utdyper hun.
Jepp. I helgene. Gjør to timers tur i helgen, med påfølgende skryte-post på Facebook hvor vi forteller om den fantastiske turen, oss til sunne mennesker med en aktiv livsstil? Kanskje er viljen til å dele med omverdenen at vi er så fantastisk spreke, større enn viljen til å gjennomføre. Jeg vet ikke. Jeg deler ikke stort av det på Facebook eller Twitter. Det er bare å erkjenne at det ikke er stort å dele – selv om jeg elsker å trene.

Aha-opplevelse. Regnestykket er enkelt. Vi må forbrenne mer enn vi tar inn av energi. Enn så utrolig kjedelig det høres. Flere av oss blir overvektige, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Menn eser mer ut enn kvinner. Samtidig blir de fleste litt sprekere, i hvert fall om vi skal stole på hva vi selv sier.
Blant voksne var det litt flere som svarte at de mosjonerer ukentlig eller oftere i 2008 sammenlignet med 2005, ifølge SSB. Andelen mosjonister har økt i alle aldersgrupper. Unntaket er kvinner i alderen 25–44 år. Andelen som sier at de aldri mosjonerer, har gått litt ned i alle grupper. Det er jo lovende. 
Så spørs det om vi kan stole på det vi sier. En skritteller eller pulsklokke kan gi en aha-opplevelse. Undertegnede tok en test da min pulsklokke ble ervervet: I forhold til jevnaldrende kvinner kunne formen min kategoriseres som «fair», eller «rimelig», på litt bedre norsk. Det var hakket under «moderat» og et knallhardt slag under beltestedet. Desto mer oppløftende var en ny test, gjennomført etter timers blodslit på spinningsykkelen og noen turer. Resultat sier «good». Puh, det styrket selvbildet et par hakk.

Likevel, jeg er livredd for å feile i den sosiale testen det er å si at man skal gå de daglige 10.000. Vi kan sjekke hverandre på internett. Jeg ble kjempeglad da en kollega var registrert med stusslige 1700 skritt, men selvsagt var det en feilregistrering. Det manglet en null et sted. Godt er det kanskje at en annen kollega fikk feilresultat ved sin innmelding. Hun byttet om tallene for høyde og vekt og «fikk» BMI på drøyt 300. 

Arbeidsdagen er snart slutt. Telleren viser 2518. Jeg har en jobb å gjøre i ettermiddag. Kanskje ses vi utendørs både i helgen og i en av ukedagene? God tur!

Jeg er på vei hjem fra arbeid i sentrum en solrik aprildag. Midt mellom Stortorvet og Drosjetråkka er det en bilpassasjer som ruller ned vinduet. Han prøver å få kontakt.
«Var är stan?» sier unggutten fra baksetet. Jeg bremser opp på sykkelen og er både perpleks og usikker på hva som sies.
På klar svensk tar han ny sats: «Var är stan?» Jeg forstår at karene ikke driver gjøn med meg. De vil vite hvor sentrum ligger. Etter litt nøling peker jeg mot Glommas bredd og forteller om restaurantene, jeg viser til gågaten like bortenfor og svinger armen for å antyde retning til byens store kjøpesenter.
Karene nikker høflig, men avslører tvil om man virkelig kan ha kommet helt inn i sentrum. Jeg undres over hjemstedet til det blaserte reisefølget: – Aldri vært her før?
Ungdommene rister på hodet.
–Hvor kommer dere fra?
– Åmål i Sverige.
Da blir jeg virkelig forvirret. Tankene går til den kjente filmen «Fucking Åmål», historien om en «urtråkig» svensk bygd som ungdommer snarest mulig vil rømme fra.
– Det er mange flotte jenter her, hører jeg meg selv si. Om mulig enda mer i ubalanse.
– Ja vel?! nikker karene.
Endelig et budskap som hilses med optimisme…

ERLING OMVIK, ansvarlig redaktør i Fredriksstad Blad

Foto: Trond Thorvaldsen

Det var på et vis å slå inn en åpen dør: Alle visste jo at det er gubbene som regjerer i Fredrikstad.

Men det er noe med å få det svart på hvitt: I går kunne Fredriksstad Blad fortelle at  bystyret, stedet der viktige beslutninger som angår oss, blir fattet, består av svært mange mannfolk og noen få kvinner over 50 år.
«Gamlingene» har rent flertall – og det er såpass alarmerende at vi velgere bør stille følgende spørsmål:  Hvorfor er det slik?

Og: Vil vi virkelig ha det sånn?

La meg først si at jeg ikke har noe imot gubber, eller kjerringer, for den saks skyld. Jeg har de beste ting å si om dem: De er stort sett både hyggelige og velmenende, de kommer i alle høyder og fasonger, de er som regel både kloke og fornuftige, de vil vanligvis det beste for oss  alle.
Jeg kjenner mange gubber, jeg, og da jeg nylig fylte 40 år, ble det endelig klart for meg: Før eller siden skal vi alle bli det: Gubber og kjerringer. I alle fall i andres øyne.

Så er ikke alt dette gode argumenter for å overlate samfunnet vårt i godt voksnes hender, slik vi har gjort i Fredrikstad?
Selvsagt er det ikke det. For til sjuende og sist viser den helt skjeve alderssammensetningen av bystyret i Fredrikstad at noe galt er på ferde: For at et lokaldemokrati skal virke optimalt, må de folkevalgte organer, og spesielt bystyret, representere et tverrsnitt i befolkningen.

Jeg tviler ikke på at en gjeldfri og gift AFP-pensjonist på, la oss si 65 år, med to biler og stort hus, kan ta gode avgjørelser. Men han kjenner ikke nok til problemene en alenemor på. la oss si 28 år, strever med: dårlig råd, elendig bussforbindelse og lang vei til barnehage og jobb. Eller en skolelei 18-åring uten tilbud og oppfølging, fordi hun som 18-år defineres som voksen og dermed må klare seg selv.
Og hva med dem som utgjør ti prosent av befolkningen i Fredrikstad: Hvem taler egentlig innvandrernes sak i et fullstendig Blenda-hvitt bystyre?

For det er i politikken som i samfunnet for øvrig: Det er når meninger brytes, når meninger møter motstand og man får gode motforestillinger fra mennesker som kan, vet og kjenner problemene på kroppen, det er da de virkelig gode diskusjonene kommer.

Og med dem blir nesten alltid beslutningene bedre.

Mediene skaper rom for en slik debatt. Det er en viktig grunn til at FB nå satser mer på meningsstoff – hver dag.

Men det er klart: Det er for mange mest behagelig å slippe motforestillinger og mennesker som tenker og vil annerledes enn deg selv:
Da får man det jo som man vil.

Og det er nettopp her jeg mener vi er inne på noe av forklaringen på gubbeveldet i Fredrikstad: Siden partiene, altså nominasjonskomiteen og medlemmene, selv bestemmer hvem som skal pryde listene til kommunevalget, blir det ofte bare mer av det samme.

En annen viktig forklaring på at få unge er med i politikken, er naturligvis at ungdom synes det er kjedelig.

Agnes A. Bossum (27), en av de to under 30 år i bystyret på 53 medlemmer, sier hun ofte blir møtt med følgende replikk: «Huff, orker du å sitte der?».

Nei, de fleste gidder ikke. De har ikke tid eller ork. Fordi godt voksne politikerne med masse tid detaljstyrer og bruker enda mer tid på å blande seg inn i avgjørelser administrasjonen skulle og burde ha tatt.
Da jeg selv satt i bystyret for femten år siden, kom en egen budbil med saks-papirer før hvert bystyremøte. Jeg husker at jeg gruet meg. Det tok minst én dag å lese gjennom hele esken. Som regel rakk man ikke, og da endte man opp som det de fleste i bystyret er: Stemmekveg for heltidspolitikerne med masse tid.

Og så lurer politikerne på hvorfor ungdommen svikter?

Hvis politikk igjen hadde dreid seg om det som er viktig, ikke detaljer, men visjoner, og hadde man diskuert hva slags samfunn vi vil ha og hva slags oppgaver som skal løses og ikke, da kan jeg garantere at langt flere unge og andre grupper hadde funnet veien til politikken.

Inntil det skjer, styrer gubbene.

Roy F. Andersen

Nyhetsredaktør i Fredriksstad Blad.